Bob er fantastisk!

Jeg må bare skrive, at årets koncertoplevelse for mig  er Bob Geldof. En mand, som alle kender, men som man alligevel ikke kender. Og så kom han til Arendal og gav for mit vedkommende, den forløsning, som jeg har ledt efter lige siden de tragiske hændelser i Oslo og på Utøy.

Han sagde det, som mange, tror jeg, trængte til at høre. “Der er ingen mening – ingen mening overhovedet.”

Men i sig selv – som person – så giver han mening. Jeg mener, manden har fået hele verden til at samle ind til Afrika. Manden har fået hele verden til at bryde sig om hinanden. Og det er netop det nordmændene gør lige nu. Bryr seg!

Tak, for en fantastisk festival – og tak fordi i (nordmænd) viser hele verden, at når man er i krise, så holder man sammen. Sammenhold frem for alt.

 

Hva ville jeg hatt på rideren, mon tro?

Til informasjon – Wikipedia sier at en “rider” er en liste over krav eller ønsker som en artist fremsetter til arrangøren av en konsert.

Det finnes i historien en rekke underlige, urimelige og ulogiske krav fra artister sin side. Artister på Canal Street har sikkert også hatt sin del av dette. Når det gjelder ridere kan følgende eksempler fra andre artister si noe om hvor langt det kan gå. Van Halen ville ha M&M bak scenen med de brune kulene fjernet. Hvis ikke ble det ingen spilling, men likevel betaling. LadyGaGa har ved et tilfelle krevd at alle i staben skulle snakke med Cockney aksent. Queen ville ha en forestilling med gjørmebryting som underholdning etter konserten. Madonna vil alltid ha nytt dosete som skal fjernes etter bruk.

Jeg lurer på hva jeg ville hatt på rideren?

Var det muligens fullkomment?

Årets bestillingsverk til Canal Street i Arendal Trefoldighetskirke var komponert av Audun og Iver Kleive. Verket tok utgangspunkt i kirkerommet og orgelet, som for de øvede ører etter sigende er Norges beste kirkeorgel. I tillegg til orgelet besto verket av jazzband, kor og lydinstallasjoner. Bestillingsverket ble dedikert til ofrene og de pårørende som var involvert i hendelsene i Oslo og på Utøya 22. juli, og derfor ble det riktig og viktig å starte med minnetale og ett minutts stillhet. Det var vakkert og følelsesladet med åpningsordene av festivalleder Mats Aronsen og prost Åsta Ledaal, men verket i seg selv ble for meg i enda større grad det som beveget der ordene ikke strekker til og der det bare sitter dirrende følelser.

Det er veldig vanskelig å beskrive et så massivt musikkverk med utgangspunkt i de faktiske musikalske kvaliteter og hendelser. Det er heller ikke sikkert at det er så interessant. De som var tilstede har hver og én sin opplevelse og de som ikke var der gikk glipp av noe. Så enkelt er det. Jeg har aldri opplevd lignende, det kan jeg garantere. Jeg har tidligere fundert en del rundt det med å møte motstand i kunstopplevelser, om å oppsøke det disharmoniske som katalysator for refleksjon og for å motvirke stillstand, både i intellektuell og emosjonell forstand. Jeg hadde derfor bestemt meg for å gå på en konsert under årets Canal Street som ikke umiddelbart virket appellerende i form av at jeg allerede kjenner musikken eller at det tilhører en sjanger jeg vet jeg er fortrolig med. Bestillingsverket The Line var akkurat det jeg trengte for å utfordre meg selv.

Kirkerommet er et helt unikt konsertlokale, både fordi det fylles med klang på en helt særegen måte og fordi det er så fylt med symbolikk som nødvendigvis preger musikken man fyller rommet med. I denne sammenhengen ble lyden maksimalt utnyttet ved at Iver Kleive var plassert ved kirkeorgelet, som har en klangrikdom og en styrke som selv en amatør blir lyrisk av, bandet sto i front ved alteret og koret var delt mellom de sortkledde mannlige koristene på venstre side av galleriet og de hvitkledde kvinnelige koristene på motsatt side. Verket var dramaturgisk oppbygd som en historie, eller en tidslinje, og tittelen på de enkelte kapitlene ble lysprojisert mot alterbildet.

Verket varierte voldsomt, fra de store og nærmest pompøse sekvenser til den ytterste harmoni og sjelfullhet, fra støy i form av forvrengte lydbilder og massive perkusjonsrytmer og til vakre, lengtende saksofontoner. Sjeldent har jeg opplevd å bli så fylt med musikk, og jeg fant tidlig ut at jeg måtte bare overgi meg. Jeg kunne ikke ødelegge opplevelsen ved å forsøke å forstå, ved å dekode hvert element for å finne en slags mening. Jeg måtte bare erkjenne at den eneste måten jeg ville kunne ta dette innover meg var ved å forsvinne inn i det og la det finne en resonanskilde.  Det var ikke helt enkelt. I perioder var det bare støy og voldsomhet på en påtrengende og nesten skremmende måte, men når man da i neste øyeblikk hører bølger som slår mot en strand til tittelen Ved stranden, etterfulgt av varm belysning i rommet, og vakker korsang som smelter sammen med orgelets mektige klang – da ble jeg rørt og overveldet av klumpen som den siste uken har satt seg fast i magen eller hjertet eller hvor den nå sitter.

Dette høres nok veldig voldsomt ut. Jeg kan dessverre ikke beskrive det på noen annen måte. Kanskje ble det også nettopp slik fordi det var vanskelig å ikke knytte verkets kapitteltitler til tanken på dem som nå har mistet sine kjære, spesielt gjelder det Ett minne og Going out to find you. Det gjorde meg trist og vemodig. Desto mer trøstende ble det da ved verkets avsluttende deler hvor lyden av håp, av hellighet og kjærlighet ble formidlet ved hjelp av korsang og orgelets varmeste toner. Kan man virkelig formidle slike følelser ved hjelp av musikk? Det er rart, men det føltes faktisk slik. Enten var jeg tilstede ved en helt spesiell opplevelse eller så traff dette verket noe inni meg som ga meg denne opplevelsen, kanskje var jeg helt alene om den? Jeg aner ikke, men det føltes ikke slik da hele kirken satte seg i bevegelse ved konsertens slutt og ga komponister, musikere og korister den responsen jeg synes de fortjente: stående, hjertelig og ektefølt applaus. Jeg lurer på om The Line muligens kan ha vært fullkomment?

Foto: Jan Espen Thorvildsen

Dumpa bare innom…

I går var jeg på Canal Street i Bakgården. Mer eller mindre tilfeldig dumpet jeg innom åpningen av Akustisk Scene på Lindvedske Hus. Det var en av disse små tilfeldighetene i livet. Uten plan. Uten tanke. Plutselig befant jeg meg i en liten oase midt i festivalen. Tegnekunst av Themoen og elektronisk vevekunst av Elin Igland prydet lokalet. Plutselig ble vi dratt inn i danseforestillingen til Signe Alexandra Domogalla. Det er uvant for oss litt trauste å observere en danseforestilling der danseren vandrer mellom oss. Skjønte jeg det? Neppe. Likte jeg det? JA. Det var en av disse små tilfeldighetene som slumper til. En hiver seg med i et øyeblikk – og vips så opplevde en noe en aldri ellers ville ha opplevd. Måtte festivalen gi alle slike overraskelser.

Sige Alexandra Domogalla Foto: Øistein Aamot

Festival er mer enn konsert!

Her er noen ideer til hva Canal Street har å by på i tillegg til konserter. La uken bli en helhetsopplevelse:

• Gå på motefremvisning med VATLE i Båkgården på onsdag kl. 22.00.
• Ta lunsjen på Poppes plass på torsdag og få med deg en gratiskonsert med Paul Banks – en unik gitarspiller og sanger fra Danmark.
• Få med deg en danseforestilling og konsert (Pay-per-frog og Domogalladance) på Knubben på fredag kl. 14.00 samtidig som du tar et forfriskende bad!
• Få med deg Litteraturjam på Lindvedske Hus på fredag kl. 19.00. Miriam Kristensen og mange flere vil dukke opp.
• Få et personlig møte med musikere med litt faglig påfyll på Munkehaugen torsdag kl. 16.00 der Audun Kleive - en av Norges beste trommeslagere vil vise hvordan han jobber med musikken sin.
• Hvis du har en artistdrøm eller bare er nysgjerrig vil  Jan Kenneth Sørensen (Janki) fortelle om karrierebygging på Munkehaugen på fredag kl. 15.00. Hvis du er der 14.30 får du med deg grilling og hygge også.
• Dra innom Lindvedske Hus og se de spennende kunstutstillingene som arrangeres der.
• Opplev Franje – en nederlandsk tropp som vil ha utstillinger og overraskende teater på ulike steder i byen.

 

Foto: Olaug Thortveit

 

Er sjangre ut?

Jeg lurer på om sjangre er ut. I fjor hadde vi et intervju med Kjetil Grande. Hans mening var at sjangre er ut. Folk henter musikk på så mange ulike måter og får tilgang til musikk fra så mange kilder at han mente at publikum var blitt mindre ensporede i sin smak. Canal Street startet som en jazz og blues festival. Det er en rekke innslag i årets program som kanskje ikke faller inn i noen av disse. Ok – noen sier at en da mister en profil. På den andre siden kan en si at det Canal Street gjør er å følge med i tiden. Folk er forskjellige og musikken på festivalen blir likedan.

Et lite søk på Wikipedia viser følgende jazzjangre: Ragtime, New Orelans jazz, Chicago jazz, Swing, Bebop, Cool jazz, Frijazz, Fusion og Etno jazz. Innen rock er bildet enda mer komplisert: Rock and roll, Rockabilly, Skiffle, Calypso, Ska, Beatmusikk, Bluesrock, Klassisk rock, Contryrock, Psykedelisk rock, Viserock, Folkrock, Swamp rock, Jazz Rock, Disco, Hard rock, Heavy metal, Doom metal, Glamrock, Krautrock, Progressiv rock, Speed metal, Punk-rock, Post-punk, Black metal, Emo, Power metal, Glam metal, Progressiv metal, Gothic rock, Hardcore punk, Death metal, Trash metal, Indie-Rock, New Wave, New Romantic, Viking metal, Psychobilly, Shoegaze, Madchester, Visual Kei, Alternativ Rock, Alternativ Metal, Britpop, Groove metal, Folk metal, Gothic metal, Metalcore, Nu metal, Crossover, Grunge, Industriell rock, Industrial metal, Stoner Rock, Stoner Metal, J-pop, Stomp.

Jeg lurer aller mest på hvordan en klarer å plassere musikk i en av disse kategoriene. Hvis jeg skulle sagt noe om musikksjangre, tror jeg mange har kun tre: “liker”, “liker ikke” og “har ikke hørt om”. Jeg har tenkt å gå på konserter i alle disse tre sjangrene på årets Canal Street.

Jazzkamikaze i Bakgården 2008. Foto: Siri Knudsen

La oss ta hverdagen tilbake

Etter tunge og mørke dager i et lite land fylt til randen av sorg og smerte trengs det nå små og store drypp av glede og latter. Det trengs fine opplevelser som får oss til å tenke at livet er tross alt en vakker greie, tross sin skjørhet og tidvise ubarmhjertighet. Vi trenger det for å finne tilbake til en hverdag hvor ingenting er glemt, men hvor det likevel føles trygt og viktig å gjøre det vi gjorde før alt endret seg.

Det er veldig rart å skulle lage festival i den unntakstilstanden vi nå opplever rundt oss. Det føles merkelig å se for seg masse mennesker som hopper og danser i takt foran en festivalscene, høystemte og lettlivede, med helgens hendelser som bakteppe. Samtidig er det et fantastisk privilegium å få lov til å samle mennesker omkring en positiv hendelse akkurat nå.

Vi trenger å ta tilbake hverdagen vår. Vi trenger å ha det gøy, å føle oss ubekymrede og spontane. Mens vi står tett sammen i sol eller regn og lar musikken være det som fyller alle tomrom, som knytter bånd og som skaper nye minner. Dette lille landet har jo også vist seg å være fylt til randen av kjærlighet og omsorg for hverandre og for fellesskapet. Vi gleder oss til å lage festival for dere!

Foto: Tore Jonssen