Han sagde det, som mange, tror jeg, trængte til at høre. “Der er ingen mening – ingen mening overhovedet.”

Men i sig selv – som person – så giver han mening. Jeg mener, manden har fået hele verden til at samle ind til Afrika. Manden har fået hele verden til at bryde sig om hinanden. Og det er netop det nordmændene gør lige nu. Bryr seg!

Tak, for en fantastisk festival – og tak fordi i (nordmænd) viser hele verden, at når man er i krise, så holder man sammen. Sammenhold frem for alt.

Det finnes i historien en rekke underlige, urimelige og ulogiske krav fra artister sin side. Artister på Canal Street har sikkert også hatt sin del av dette. Når det gjelder ridere kan følgende eksempler fra andre artister si noe om hvor langt det kan gå. Van Halen ville ha M&M bak scenen med de brune kulene fjernet. Hvis ikke ble det ingen spilling, men likevel betaling. LadyGaGa har ved et tilfelle krevd at alle i staben skulle snakke med Cockney aksent. Queen ville ha en forestilling med gjørmebryting som underholdning etter konserten. Madonna vil alltid ha nytt dosete som skal fjernes etter bruk.

Jeg lurer på hva jeg ville hatt på rideren?

Det er veldig vanskelig å beskrive et så massivt musikkverk med utgangspunkt i de faktiske musikalske kvaliteter og hendelser. Det er heller ikke sikkert at det er så interessant. De som var tilstede har hver og én sin opplevelse og de som ikke var der gikk glipp av noe. Så enkelt er det. Jeg har aldri opplevd lignende, det kan jeg garantere. Jeg har tidligere fundert en del rundt det med å møte motstand i kunstopplevelser, om å oppsøke det disharmoniske som katalysator for refleksjon og for å motvirke stillstand, både i intellektuell og emosjonell forstand. Jeg hadde derfor bestemt meg for å gå på en konsert under årets Canal Street som ikke umiddelbart virket appellerende i form av at jeg allerede kjenner musikken eller at det tilhører en sjanger jeg vet jeg er fortrolig med. Bestillingsverket The Line var akkurat det jeg trengte for å utfordre meg selv.

Kirkerommet er et helt unikt konsertlokale, både fordi det fylles med klang på en helt særegen måte og fordi det er så fylt med symbolikk som nødvendigvis preger musikken man fyller rommet med. I denne sammenhengen ble lyden maksimalt utnyttet ved at Iver Kleive var plassert ved kirkeorgelet, som har en klangrikdom og en styrke som selv en amatør blir lyrisk av, bandet sto i front ved alteret og koret var delt mellom de sortkledde mannlige koristene på venstre side av galleriet og de hvitkledde kvinnelige koristene på motsatt side. Verket var dramaturgisk oppbygd som en historie, eller en tidslinje, og tittelen på de enkelte kapitlene ble lysprojisert mot alterbildet.

Verket varierte voldsomt, fra de store og nærmest pompøse sekvenser til den ytterste harmoni og sjelfullhet, fra støy i form av forvrengte lydbilder og massive perkusjonsrytmer og til vakre, lengtende saksofontoner. Sjeldent har jeg opplevd å bli så fylt med musikk, og jeg fant tidlig ut at jeg måtte bare overgi meg. Jeg kunne ikke ødelegge opplevelsen ved å forsøke å forstå, ved å dekode hvert element for å finne en slags mening. Jeg måtte bare erkjenne at den eneste måten jeg ville kunne ta dette innover meg var ved å forsvinne inn i det og la det finne en resonanskilde.  Det var ikke helt enkelt. I perioder var det bare støy og voldsomhet på en påtrengende og nesten skremmende måte, men når man da i neste øyeblikk hører bølger som slår mot en strand til tittelen Ved stranden, etterfulgt av varm belysning i rommet, og vakker korsang som smelter sammen med orgelets mektige klang – da ble jeg rørt og overveldet av klumpen som den siste uken har satt seg fast i magen eller hjertet eller hvor den nå sitter.

Dette høres nok veldig voldsomt ut. Jeg kan dessverre ikke beskrive det på noen annen måte. Kanskje ble det også nettopp slik fordi det var vanskelig å ikke knytte verkets kapitteltitler til tanken på dem som nå har mistet sine kjære, spesielt gjelder det Ett minne og Going out to find you. Det gjorde meg trist og vemodig. Desto mer trøstende ble det da ved verkets avsluttende deler hvor lyden av håp, av hellighet og kjærlighet ble formidlet ved hjelp av korsang og orgelets varmeste toner. Kan man virkelig formidle slike følelser ved hjelp av musikk? Det er rart, men det føltes faktisk slik. Enten var jeg tilstede ved en helt spesiell opplevelse eller så traff dette verket noe inni meg som ga meg denne opplevelsen, kanskje var jeg helt alene om den? Jeg aner ikke, men det føltes ikke slik da hele kirken satte seg i bevegelse ved konsertens slutt og ga komponister, musikere og korister den responsen jeg synes de fortjente: stående, hjertelig og ektefølt applaus. Jeg lurer på om The Line muligens kan ha vært fullkomment?

Foto: Jan Espen Thorvildsen

• Gå på motefremvisning med VATLE i Båkgården på onsdag kl. 22.00.
• Ta lunsjen på Poppes plass på torsdag og få med deg en gratiskonsert med Paul Banks – en unik gitarspiller og sanger fra Danmark.
• Få med deg en danseforestilling og konsert (Pay-per-frog og Domogalladance) på Knubben på fredag kl. 14.00 samtidig som du tar et forfriskende bad!
• Få med deg Litteraturjam på Lindvedske Hus på fredag kl. 19.00. Miriam Kristensen og mange flere vil dukke opp.
• Få et personlig møte med musikere med litt faglig påfyll på Munkehaugen torsdag kl. 16.00 der Audun Kleive - en av Norges beste trommeslagere vil vise hvordan han jobber med musikken sin.
• Hvis du har en artistdrøm eller bare er nysgjerrig vil  Jan Kenneth Sørensen (Janki) fortelle om karrierebygging på Munkehaugen på fredag kl. 15.00. Hvis du er der 14.30 får du med deg grilling og hygge også.
• Dra innom Lindvedske Hus og se de spennende kunstutstillingene som arrangeres der.
• Opplev Franje – en nederlandsk tropp som vil ha utstillinger og overraskende teater på ulike steder i byen.

Foto: Olaug Thortveit

Et lite søk på Wikipedia viser følgende jazzjangre: Ragtime, New Orelans jazz, Chicago jazz, Swing, Bebop, Cool jazz, Frijazz, Fusion og Etno jazz. Innen rock er bildet enda mer komplisert: Rock and roll, Rockabilly, Skiffle, Calypso, Ska, Beatmusikk, Bluesrock, Klassisk rock, Contryrock, Psykedelisk rock, Viserock, Folkrock, Swamp rock, Jazz Rock, Disco, Hard rock, Heavy metal, Doom metal, Glamrock, Krautrock, Progressiv rock, Speed metal, Punk-rock, Post-punk, Black metal, Emo, Power metal, Glam metal, Progressiv metal, Gothic rock, Hardcore punk, Death metal, Trash metal, Indie-Rock, New Wave, New Romantic, Viking metal, Psychobilly, Shoegaze, Madchester, Visual Kei, Alternativ Rock, Alternativ Metal, Britpop, Groove metal, Folk metal, Gothic metal, Metalcore, Nu metal, Crossover, Grunge, Industriell rock, Industrial metal, Stoner Rock, Stoner Metal, J-pop, Stomp.

Jeg lurer aller mest på hvordan en klarer å plassere musikk i en av disse kategoriene. Hvis jeg skulle sagt noe om musikksjangre, tror jeg mange har kun tre: “liker”, “liker ikke” og “har ikke hørt om”. Jeg har tenkt å gå på konserter i alle disse tre sjangrene på årets Canal Street.

Jazzkamikaze i Bakgården 2008. Foto: Siri Knudsen

Det er veldig rart å skulle lage festival i den unntakstilstanden vi nå opplever rundt oss. Det føles merkelig å se for seg masse mennesker som hopper og danser i takt foran en festivalscene, høystemte og lettlivede, med helgens hendelser som bakteppe. Samtidig er det et fantastisk privilegium å få lov til å samle mennesker omkring en positiv hendelse akkurat nå.

Vi trenger å ta tilbake hverdagen vår. Vi trenger å ha det gøy, å føle oss ubekymrede og spontane. Mens vi står tett sammen i sol eller regn og lar musikken være det som fyller alle tomrom, som knytter bånd og som skaper nye minner. Dette lille landet har jo også vist seg å være fylt til randen av kjærlighet og omsorg for hverandre og for fellesskapet. Vi gleder oss til å lage festival for dere!

Foto: Tore Jonssen

I mandags mødte jeg ind på arbejde igen, efter en dejlig tre ugers ferie (med masser af sol), og jeg må indrømme, at jeg ikke er så god til at holde mig opdateret, når jeg er på ferie. Derfor kom det faktisk bag på mig, hvordan verdens tilstand var blevet, mens jeg havde nydt min solferie. Jeps, jeg vidste da godt, at der foregik noget i Afrika, men faktisk anede jeg ikke, hvor alvorligt det var.

Jeg mener – hver 10 barn i Somalia risikerer at dø. Nesten 10 millioner, svarende til hele Danmarks og Norges befolkning, er truet af sult! Det er den værste sultkatestrofe i 60 år.

Hvordan kunne jeg næsten overse dette? Måske fordi jeg ligesom mange andre på denne tid af året, har travlt med at have det sjovt, nyde livet, holde fri og koble af.

Og netop derfor er det også så vigtigt, at en festival som Canal Street engagerer sig i denne indsamling. For det er jo her folk er, når de har det sjovt og nyder livet – på festival. Festivalen kan være med til at åbne folks øjne for, at det rent faktisk nytte – at vide noget om, hvad der sker, så vi kan nå at gøre en forskel for de mange som er ramt af dette.

Jeg tror godt, at folk kan rumme at høre om folk der har brug for hjælp på en festival – og jeg er super stolt over, at festivalen vil give 1. kr. per solgt øl til Afrikas Horn.

Under navnet “Canal Street Africa Aid” samler festivalen ind, og de har sat 50.000 kr. som mål.

Du kan finde indsamlingen her eller støtte ved at sende: AFRIKA til 2090 (så giver du 200 kr).