Er sjangre ut?

Jeg lurer på om sjangre er ut. I fjor hadde vi et intervju med Kjetil Grande. Hans mening var at sjangre er ut. Folk henter musikk på så mange ulike måter og får tilgang til musikk fra så mange kilder at han mente at publikum var blitt mindre ensporede i sin smak. Canal Street startet som en jazz og blues festival. Det er en rekke innslag i årets program som kanskje ikke faller inn i noen av disse. Ok – noen sier at en da mister en profil. På den andre siden kan en si at det Canal Street gjør er å følge med i tiden. Folk er forskjellige og musikken på festivalen blir likedan.

Et lite søk på Wikipedia viser følgende jazzjangre: Ragtime, New Orelans jazz, Chicago jazz, Swing, Bebop, Cool jazz, Frijazz, Fusion og Etno jazz. Innen rock er bildet enda mer komplisert: Rock and roll, Rockabilly, Skiffle, Calypso, Ska, Beatmusikk, Bluesrock, Klassisk rock, Contryrock, Psykedelisk rock, Viserock, Folkrock, Swamp rock, Jazz Rock, Disco, Hard rock, Heavy metal, Doom metal, Glamrock, Krautrock, Progressiv rock, Speed metal, Punk-rock, Post-punk, Black metal, Emo, Power metal, Glam metal, Progressiv metal, Gothic rock, Hardcore punk, Death metal, Trash metal, Indie-Rock, New Wave, New Romantic, Viking metal, Psychobilly, Shoegaze, Madchester, Visual Kei, Alternativ Rock, Alternativ Metal, Britpop, Groove metal, Folk metal, Gothic metal, Metalcore, Nu metal, Crossover, Grunge, Industriell rock, Industrial metal, Stoner Rock, Stoner Metal, J-pop, Stomp.

Jeg lurer aller mest på hvordan en klarer å plassere musikk i en av disse kategoriene. Hvis jeg skulle sagt noe om musikksjangre, tror jeg mange har kun tre: “liker”, “liker ikke” og “har ikke hørt om”. Jeg har tenkt å gå på konserter i alle disse tre sjangrene på årets Canal Street.

Jazzkamikaze i Bakgården 2008. Foto: Siri Knudsen

La oss ta hverdagen tilbake

Etter tunge og mørke dager i et lite land fylt til randen av sorg og smerte trengs det nå små og store drypp av glede og latter. Det trengs fine opplevelser som får oss til å tenke at livet er tross alt en vakker greie, tross sin skjørhet og tidvise ubarmhjertighet. Vi trenger det for å finne tilbake til en hverdag hvor ingenting er glemt, men hvor det likevel føles trygt og viktig å gjøre det vi gjorde før alt endret seg.

Det er veldig rart å skulle lage festival i den unntakstilstanden vi nå opplever rundt oss. Det føles merkelig å se for seg masse mennesker som hopper og danser i takt foran en festivalscene, høystemte og lettlivede, med helgens hendelser som bakteppe. Samtidig er det et fantastisk privilegium å få lov til å samle mennesker omkring en positiv hendelse akkurat nå.

Vi trenger å ta tilbake hverdagen vår. Vi trenger å ha det gøy, å føle oss ubekymrede og spontane. Mens vi står tett sammen i sol eller regn og lar musikken være det som fyller alle tomrom, som knytter bånd og som skaper nye minner. Dette lille landet har jo også vist seg å være fylt til randen av kjærlighet og omsorg for hverandre og for fellesskapet. Vi gleder oss til å lage festival for dere!

Foto: Tore Jonssen

Det finnes vakre ting…

Drik for Afrika

Jeg kan lige så godt indrømme det fra start. Jeg har to kasketter på. Den ene er min jobkasket – Røde Kors. Den anden er min frivillige kasket – Canal Street. Men hvor heldig er man lige, når man kan få lov til at arbejde med begge på en gang.

I mandags mødte jeg ind på arbejde igen, efter en dejlig tre ugers ferie (med masser af sol), og jeg må indrømme, at jeg ikke er så god til at holde mig opdateret, når jeg er på ferie. Derfor kom det faktisk bag på mig, hvordan verdens tilstand var blevet, mens jeg havde nydt min solferie. Jeps, jeg vidste da godt, at der foregik noget i Afrika, men faktisk anede jeg ikke, hvor alvorligt det var.

Jeg mener – hver 10 barn i Somalia risikerer at dø. Nesten 10 millioner, svarende til hele Danmarks og Norges befolkning, er truet af sult! Det er den værste sultkatestrofe i 60 år.

Hvordan kunne jeg næsten overse dette? Måske fordi jeg ligesom mange andre på denne tid af året, har travlt med at have det sjovt, nyde livet, holde fri og koble af.

Og netop derfor er det også så vigtigt, at en festival som Canal Street engagerer sig i denne indsamling. For det er jo her folk er, når de har det sjovt og nyder livet – på festival. Festivalen kan være med til at åbne folks øjne for, at det rent faktisk nytte – at vide noget om, hvad der sker, så vi kan nå at gøre en forskel for de mange som er ramt af dette.

Jeg tror godt, at folk kan rumme at høre om folk der har brug for hjælp på en festival – og jeg er super stolt over, at festivalen vil give 1. kr. per solgt øl til Afrikas Horn.

Under navnet “Canal Street Africa Aid” samler festivalen ind, og de har sat 50.000 kr. som mål.

Du kan finde indsamlingen her eller støtte ved at sende: AFRIKA til 2090 (så giver du 200 kr).

Van(n)vidd

Om du syns Knubben ser skjeiv og rar ut fra utsiden, så er det ingenting sammenlignet med innsida. Det ser litt ut som en forfallen tysk bunkers… sleng inn et gladkristent band fra Østfold, barn med ansiktsmaling, dansende mennesker i gammeldagse badedrakter og et øldrikkende publikum så har du det glade vanvidd. Fantastisk spør du meg!

En mulighet for disharmoni

Festivaler skal jo være hyggelig, det kommer man ikke bort fra. Og det er jo greit nok det, med god stemning, bra musikk, sol og fine folk. Vi sørlendinger vet alt om harmoni. Om glitrende hav, hvitmalte stakittgjerder og reker på smørbrødet mens mans dypper tærne i vann fra brygga si. Men noen ganger kan det bli litt for mye harmoni, det blir for forbanna perfekt. Hvis man hele tiden skal være fornøyd med tingenes tilstand, hvordan skal man da få drivkraft til å komme seg videre, til å søke noe mer? Under overflaten finnes disharmonien, den finnes overalt og den finnes hos alle (i større og mindre grad kanskje). Det er et spørsmål om å slippe den til, å tørre å se den i øya.

Musikk kan for eksempel være disharmonisk. Da er den gjerne mer krevende å forholde seg til og man tror man må forstå betydningen der og da for å få noe ut av det. Det er jeg ikke enig i. Jeg tror det er viktig å utsette seg selv for opplevelser man ikke umiddelbart liker eller forstår, for å røske litt opp i grumset som ligger skjult på havbunnen, under den glitrende overflaten. Ta Murakami for eksempel, min favorittforfatter for øyeblikket. Noen av hans bøker kan være ganske slitsomme å lese fordi det tar så lang tid å forstå hva historien handler om, det er et helt nytt betydningsunivers uten kjente knagger. Men halleluja for en opplevelse det er når man har kjempet seg gjennom halve boka og endelig har begynt å knekke kodene.

Sånn kan det være med musikk også. Eksperimentell jazz. Say no more. For ikke å snakke om konsertsteder. Knubben, den knudrete og ytterst lite komfortpregede klumpen av en nedslitt badeanstalt midt i Galtesund. Utrolig upraktisk som konsertarena, man kan banne på at man skjærer seg på noen spisse steiner eller får vondt i rompa av å sitte knødd sammen på betongen. Og så må man kjøre båt ut. Og kanskje det ikke er sol engang. Men det er bra at ikke alt er så fint og velstriglet og tilrettelagt hele tiden – det trenger vi! Canal Street har vært god til den biten synes jeg. Hyggelig festival, ja, for all del, men det finnes elementer av disharmoni innimellom alt det harmoniske. Konsert på kirkegården er heller ikke bare idyll, det er rom for smerte, sorg og frykt for gamle spøkelser der oppe mellom gamle gravsteiner og kneisende eiketrær. For min del minner stedet om den første gangen jeg var der, inne i kapellet, hvor jeg så min far død. Det er ikke et godt minne, men det har i årenes løp krøpet inn en form for erkjennelse av at det var et veiskille, og i all sin disharmoni og smerte har erfaringen ført meg i en retning jeg ikke ville vært foruten. I år skal det være en fortellerforestilling om døden på Arendal kirkegård før konserten med Susanna Wallumrød, ingen ting kan vel være mer naturlig egentlig.

Jeg har bestemt meg for å gå på en konsert som jeg tror blir litt krevende under festivalen i år, noe skikkelig stille eller støyete, eller musikalsk utfordrende og for meg ukjent. Bare for å kjenne litt på at alt ikke skal være så enkelt bestandig, for å få litt motstand som publikummer. Kanskje skjer det noe med meg oppi det hele, kanskje roper jeg halleluja etterpå, kanskje kommer jeg til å kjede meg, skrekk og gru, det er det verste jeg vet. Men det er greit, for da har jeg i hvert fall ikke latt meg forlede til å bare oppsøke det som garantert gir meg gode opplevelser og en følelse av velbehag. Hvorfor? Fordi jeg fortjener det.

Konsert – tusen grunner til å gå!

Foto: Tore Jonssen

Når jeg er på konsert så ser jeg av og til på publikum og lurer på hvorfor er du der. Selv har jeg hatt veldig mange ulike grunner opp igjennom. Mitt poeng er at alle er like gode. Det er de som elsker musikken. Det er vakkert å se folk som henført lukker øynene og gir seg hen. Så er det de nysgjerrige – de aner ikke hva de går til men har glitrende forventningsfulle øyne. For å ikke glemme vennegjengene. Skarer av folk som gleder seg sammen over det de hører – drar en skål til kjente strofer. Noen er generelt bare positive og heier på alle som prøver å formidle noe til andre. En god veninne av meg sa en gang: “Ikke si det til noen, men vi liker jo egentlig ikke musikken, men vi liker masse mennesker som liker den”. Hun hadde en topp konsert! En bekjent av meg er genuint musikkinteressert, men liker aldri musikken. Ingen går på flere konserter enn ham. Men alt dette er glimrende utgangspunkt for å gå på konsert. Det er musikk, venner, provokasjon, vakkert, fengende. Ikke minst så er det opplevelser som en kan kose seg over utover høsten når en drømmer om neste sommer!